Som forening for rettferdig veiforvaltning arbeider vi for at norsk infrastruktur skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebok og bosted. Vi er prinsipielt imot bompenger og betalingsordninger på private veier.
Vår holdning bygger på grunnleggende hensyn til likhet, fri ferdsel og samfunnsøkonomisk rettferdighet. Vi mener dagens utvikling – med økende bruk av bommer, gebyrer og private avgifter – bidrar til å fragmentere landet og skape skiller mellom folk.
Prinsippet om fri ferdsel
Norge har en lang tradisjon for fri ferdsel. Denne verdien ligger dypt forankret i både kultur og lovverk. Veier, enten de er offentlige eller private, er en del av landets infrastruktur – og infrastruktur er en fellesressurs.
Når private veier legges bak bommer og betaling, brytes denne tradisjonen gradvis ned.
Selv om veien teknisk sett eies av private, brukes den ofte av et større fellesskap: fastboende, hytteeiere, håndverkere, redningstjenester og turister. Å stenge slike veier bak betalingsløsninger skaper kunstige barrierer i lokalsamfunn som er avhengige av samferdsel for å fungere.
Private veier er allerede betalt
Et ofte oversett poeng er at brukerne av private veier allerede betaler for vedlikehold gjennom skatter, avgifter og lokal innsats. De fleste som eier eller bruker en privat vei bidrar økonomisk til både kommunale og statlige budsjetter. Mange deltar også i veilag som organiserer dugnader, kjøper grus, betaler entreprenører og holder veiene kjørbare året rundt.
Å legge bompenger eller betalingssystemer på toppen av dette er derfor et dobbelt gebyr. Det straffer de som allerede gjør jobben staten ikke gjør, nemlig å holde veinettet oppe i distriktene.
Et usosialt system
Bompenger og betalingsveier rammer skjevt. For familier, eldre og lavinntektsgrupper kan ekstra kostnader på vei til skole, butikk eller arbeid utgjøre en merkbar belastning.
I byer kan man i noen grad velge kollektivtransport. På bygda finnes sjelden et alternativ. Dermed blir betalingsveier et sosialt urettferdig tiltak – der de med minst ressurser må betale mest for å delta i hverdagslivet.
Flere undersøkelser viser at bompenger har begrenset effekt på trafikkreduksjon i distriktene. De skaper derimot irritasjon, omkjøringer og svekket tillit til myndigheter og veiforeninger.
Det er ingen langsiktig samfunnsgevinst i å gjøre folk sinte på veien til jobb.
Praktiske problemer med private betalingsveier
Selv om intensjonen ofte er god, skaper bommer på private veier en rekke praktiske utfordringer:
- Teknisk drift: Bomanlegg krever vedlikehold, strøm, nettverk og regelmessig oppfølging. Kostnadene spiser opp mye av inntektene.
- Feil og urettferdig fakturering: Mange brukere opplever feilbetalinger, dobbeltfakturering eller problemer med app-løsninger.
- Nødetater og offentlige tjenester: Ambulanse, brannvesen og renovasjon må ofte ha egne nøkkelkoder eller avtaler – en risiko i krisesituasjoner.
- Konflikter i veilag: Betalingssystemer skaper ofte uenighet mellom beboere, spesielt der enkelte bruker veien oftere enn andre.
Resultatet blir et system som gir lite nytte og mye administrasjon. De fleste veilag som innfører bom, gjør det av nødvendighet – ikke fordi de ønsker det. Vi mener staten bør bidra mer, slik at små samfunn slipper å sette opp barrierer mellom naboer.
Samfunnsøkonomisk ineffektivitet
Bompenger og lokale betalingsløsninger gir små gevinster i forhold til kostnaden. For hver krone som betales i bom, går en betydelig del til drift og innkreving – ikke til selve veivedlikeholdet.
Dette gjør ordningen lite effektiv sammenlignet med ordinær offentlig finansiering.
Et statlig tilskudd eller en kommunal støtteordning for private veier vil gi mer vei per krone og samtidig opprettholde prinsippet om felles bruk.
Miljø og trafikkflyt
Bommer kan i enkelte tilfeller føre til mer kjøring, ikke mindre. Når folk velger omveier for å slippe betaling, øker både drivstofforbruk og miljøbelastning.
Private veier brukes ofte som korte snarveier mellom bygder og tettsteder. Når disse blir betalingsbelagte, må trafikken tilbake på lengre offentlige ruter. Det gir mer slitasje, mer utslipp og mindre effektiv bruk av veinettet.
Et åpent veinett uten bommer er både enklere, tryggere og mer miljøvennlig.
Et spørsmål om tillit og fellesskap
Veier binder folk sammen – fysisk og sosialt. Når veier gjøres om til inntektskilder, mister de noe av sin samfunnsverdi.
Bommer symboliserer mistillit: “Du får ikke bruke dette uten å betale.” Det bryter med den norske tradisjonen der man deler ressursene man har, enten det er turstier, veier eller dugnader.
I små lokalsamfunn kan en bom skape splittelse der det før var samarbeid. Vi mener derfor at løsningen på vedlikeholdsutfordringer må være fellesskapsfinansiering, ikke fragmentert betaling.
Forslag til bedre løsninger
Foreningen mener at staten og kommunene bør:
- Øke tilskuddene til vedlikehold av private veier som er åpne for allmenn ferdsel.
- Forenkle søknadsprosessen for driftstilskudd til små veilag.
- Innføre skattefradrag for kostnader knyttet til nødvendig veioppgradering i grisgrendte strøk.
- Etablere et nasjonalt vedlikeholdsfond som kan støtte tiltak uten behov for lokale bommer.
Dette vil redusere behovet for bompenger, styrke veinettet i distriktene og opprettholde prinsippet om fri ferdsel for alle.
Et spørsmål om verdier
Til syvende og sist handler dette ikke bare om kroner og øre, men om hva slags samfunn vi vil ha.
Skal veien til skole, jobb, naboer og fjell være et felles gode – eller en tjeneste man må betale for hver gang man bruker den?
Vi mener svaret er enkelt: Norge er bygget på dugnad, fellesskap og rettferdighet. Veiene våre bør gjenspeile det.
Avslutning
Bompenger og private betalingsveier kan virke som en praktisk løsning på kort sikt, men på lang sikt svekker de samholdet og øker forskjellene.
Vi ønsker et land der alle kan ferdes fritt, uten å stoppe ved bommer og QR-koder for å betale for en vei som allerede er en del av fellesskapet.
Derfor står vi fast: Veien skal være for alle – ikke for salg.